Eiendomsskattens problemer i Lillesand

NORGES HYTTEFORBUND (NHF) organiserer ca. 33.000 norske hytteeiere som en nasjonal medlemsorganisasjon eiet og styrt av hytteeierne selv. NHF deltar ofte i diskusjonen om vi prinsipielt bør ha kommunal eiendomsskatt, og hvordan den i så fall bør konstrueres. I denne artikkelen skal vi heller ta utgangspunkt i dagens lovgivning, og hvordan denne har vært praktisert i Lillesand kommune.

NHF er primært opptatt av at hytteeiere ikke skal bli forskjellsbehandlet med hensyn på beregning av eiendomsskattetakst. I Eiendomsskattelovens § 8 A-2 står bl.a. følgende:

” Verdet av eigedomen skal setjast til det beløp ein må gå ut frå at eigedomen etter si innretning, brukseigenskap og lokalisering kan bli avhenda for under vanlege salstilhøve ved fritt sal.”

Loven fastsetter altså at det skal være likebehandling mellom helårsboliger og fritidsboliger, og at skattetakstene kommunene beregner skal avspeile den faktiske salgsverdi både for hytter og hus. Hvis takstene ikke er iht faktiske verdier, skapes det «vinnere» og «tapere». Enten ved at det takseres forskjellig mellom boliger og hytter, eller ved at det innenfor hver eiendomskategori er store sprik mellom de enkelte boliger pga feil bruk av variabler som m2 takst, sonefaktor, osv.

Disse problemstillinger har Norges Hytteforbund satt fokus på i vår undersøkelse av 132 største hyttekommunene i landet. Vi har undersøkt alle relevante frie eiendomssalg (ca 20 000 i 2017) og sammenlignet kommuners egen eiendomsskattetakst for den enkelte eiendom med den salgspris (omsetningsverdi) som eiendommene oppnådde ved fritt salg.

Det er store variasjoner i de undersøkte kommunene, men det synes som om mange kommuner ikke prioriterer lovens intensjon om LIKEBEHANDLING og objektivitet. Av kommunene som hadde eiendomsskatt på boliger i 2017 er det ca 40 % som belaster fritidsboliger hardere enn helårsboliger.

Undersøkelsen er fulgt opp for de kommunene hvor forskjellsbehandling av fritidsboliger skjer og har også sett på utviklingen i gjeldende skatteperiode for kommuner forskjellsbehandler fritidsboliger med hensyn på eiendomsskatt. Vi kan dermed se hvordan skattesystemet virker og har virket i skatteperioden.

Lillesand kommune er en av kommunene i landet hvor forskjellsbehandling av fritidsboliger er størst. For 2009, det året eiendomsskatt ble innført for boliger, ble 155 frie boligsalg undersøkt, hvorav 19 var salg av fritidsboliger.  Eiendomsskattetakstene i 2009 var i gjennomsnitt på 91 % av salgssum for fritidsboliger, mens tallet for boliger var 81 %. 146 frie salg ble undersøkt for 2017, hvorav 28 var salg av fritidsboliger. Tallene for 2017 var henholdsvis 71 % og 61 %. Tallene hittil for 2018 er 75 % og 65 %.

Undersøkelsen viser altså at det er til dels store variasjoner og urettferdighet i Lillesand kommunes skattetaksering. Mest alvorlig for takseringen i Lillesand er den store spriken i takster vi finner innenfor både fritidsboliger og helårsboliger. Våre tall for skattetakst vs salgsverdi viser et gjennomsnitt for hele kommunen, men takstene varierer mye i de enkelte soner. Dess mer takstene på dette vis spriker og ikke samles rundt et jevnt gjennomsnittsnivå i forhold til salgsverdiene, dess større er «spredningskoeffisienten».

Tar vi utgangspunkt i et prosentbånd på 1/3 av gjennomsnittlig årlig takstprosenten (91 % for fritidsboliger, 81 % for helårsboliger i 2009) og spør hvor mange av skattetakstene som faller utenfor et nivå på henholdsvis 1/6 prosentpoeng over eller under for 2009, 2017 og 2018.  For Lillesand er «spredningskoeffisienten» urovekkende varierende og til dels høyt.

For fritidsboliger ligger 73 % av alle takster i 2009 utenfor vårt gjennomsnittsbånd. For 2017 var tallet 74 % og hittil for 2018 ligger 91 % av takstene utenfor prosentbåndet. Gjennomsnittsprosenten er altså bare et gjennomsnitt. Spriket i takstene tyder dermed på at takseringsarbeidet i kommunen har vært langt fra optimalt. Utstrakt bruk av variabler som differensiert m2 takst, sonefaktor, osv. bidrar også til variasjoner i skattetakstene.

Norges Hytteforbund har vært i møte med Finansdepartementet rundt resultatene av vår nasjonale skatteundersøkelse. Vår hensikt er, bl.a. med henvisning til tilstandene i bl.a. Lillesand kommune, at regler for kommunal eiendomsskatt må endres, og at det må opprettes et sentralt klageorgan som ivaretar boligeieres muligheter til å klage på enkelte kommuners forskjellsbehandling av boliggrupper. Denne muligheten er i dag begrenset. En kan klage til Sivilombudsmannen eller stevne gjeldende kommune for retten.

I Lillesand kommune skal en ny skatteperiode gjelde fra 1. januar 2019. Etter det vi forstår har kommunen valgt å utsette implementeringen av en ny skatteperiode til 2021 og i mellomtiden foreta en årlig kontorjustering, som er en prosentvis økning av eiendomsskatten med inntil 10 % årlig. Det vil bety at forskjellsbehandlingen av fritidsboligeiere i Lillesand kommune vil øke ytterligere i denne perioden.

Kommunens forskjellsbehandling av fritidsboligene helt fra 2009 bør i etterpåklokskapens tegn erkjennes som en ”feil” og rettes opp i kommende skatteperiode. NHF bidrar gjerne i dette arbeidet og inviterer Lillesand kommune til å bruke våre data til å foreta nødvendige justeringer i forbindelse med å utarbeide nye retningslinjer for taksering. Vi vil i denne sammenhengen nevne at NHF i vinter bidro til at Gausdal kommune med bakgrunn i våre data endret sine retningslinjer. Kommunen forskjellsbehandler ikke lenger sine fritidsboliger, og endringene som ble gjort fikk ikke negativ betydning for kommunens eiendomsskatteinntekter.

Trond G Hagen

Styremedlem og skattepolitisk talsmann NHF

–––

Vi har også sendt brev til Lillesand kommune vedrørende dette. Se brev her.