Et eksempel er en sak i Borgarting lagmannsrett av 25. oktober 2016. Saken gjaldt en eiendom på ca. 277 dekar, hvorav 10,5 dekar dyrket mark og for øvrig stort sett furuskog med hyttebebyggelse (ca. 70 festetomter). Det var ikke bestridt fra festersiden at de formelle vilkårene etter forskriftens § 4 var oppfylt, likevel kom retten til at landbruksunntaket ikke gjaldt.

Retten viste i saken til at det er en forutsetning for anvendelse av landbruksunntaket, at det er tale om en landbrukseiendom. En viste til ulike uttalelser i forarbeidene til landbruksunntaket, bl.a. at landbrukseiendommen skulle gi et tilskudd å regne med for levekårene til eieren. Men det er et prinsipp at det må være tale om en landbrukseiendom i aktiv og rasjonell drift, som gir et noenlunde rimelig utkomme. Det er rettspraksis på at landbrukseiendommer som oppfyller forskriftens vilkår, likevel ikke er en landbrukseiendom etter en helhetsvurdering. Konsekvensen har blitt at bortfester ikke kunne nekte innløsning.